Det passerte mange mennesker forbi båten, og alle hilste eller slo av en prat. Her kunne vi hyret mannskap hvis vi hadde vært interesserte. Her traff vi også et hyggelig par fra Østerrike. De hadde vært i Hellas flere ganger og gav oss gode tips.

Vieste var også en hyggelig opplevelse der vi overvar en feiring over fire dager med folkemusikk og dans og festpyntede gater, masse mennesker, fyrverkeri og religiøse prosesjoner.

Her traff vi for første gang Brian og Rosemary om bord i ”Alixora”. Et veldig hyggelig bekjentskap. Dem hadde vi følge med helt til Santa Maria di Leuka, som ligger på tuppen av hælen. (på fastlandet). Derfra dro de + et tysk par som vi også var blitt kjent med, over til Hellas, mens vi dro nordover langs kysten av Puglia. Vi var tre båter som foretok en nattseilas fra Rochella Ionica på sålen av Italia over til Santa Maria di Leuca. En flott tur der vi hadde følge av delfiner som svømte foran baugen i flere timer. Veldig artig.

Langs kysten av Puglia fins sjarmerende små byer, og utrolig hyggelige mennesker. For oss er vel Monopoli favoritten. Her fortøyde vi langs kaia i sentrum av gamlebyen, midt i et travelt fiskermiljø der fiskerne bøter sine garn på brygga, og praten går livlig.

Fra Vieste krysset vi Adriaterhavet over til Lastovo, en øy i Kroatia. Dit hadde vi en flott seilas med god vind opp i 15 m/s. Vi landet i Ubli, et lite tettsted der vi kunne registrere oss hos tollvesen og politi. Der var også kontor der vi kunne kjøpe vignett som gir oss seilingstillatelse i Kroatia. Det er ganske dyrt, for vår båt ca 2000,-kr. Men da kan vi seile et år.

Kaliméra!

Endelig noen ord fra oss, som nå ligger i Hellas, nærmere bestemt i Gaios på Paxos. Det begynner å bli en stund siden vi forlot Malta, vi har vært litt sløve med skrivinga. Dessuten har ”redaktøren” vår vært på tre ukers ferie, hvorav siste del ble tilbrakt om bord i ”Nocturne” sammen med kone og barn. Jeg sikter da til vår sønn, Lasse, som er ansvarlig for layouten til reisebrevene våre og til hjemmesiden vår for øvrig.

Vi hadde en utrolig koselig uke sammen med Lasse, Tone og guttene. De kom om bord i Dubrovnik i øsende regnvær, men humøret var på topp og sola kom etter hvert så vi hadde noen fine dager i Dubrovniks skjærgård. Det er vakkert der, men dyrt, og menneskene er mer alvorlige og tilknappet enn vi har opplevd noe sted. Smilet sitter langt inne. Vi har snakket med flere andre som er av samme oppfatning. Kroater har noe å lære av f.eks maltesere og italienere.

Men før vi rakk så langt som til Kroatia, hadde vi en fin overfart fra Malta til en liten havn ved fiskerlandsbyen Marsamemi på sørøst-enden av Sicilia. Her lå vi inneblåst i fire dager før vi kunne fortsette til Siracusa.

Turen inn til Dubrovnik tok oss langs frodige øyer på den ene siden og høye fjell på fastlandsiden. Vakker natur som minnet mye om vår egen vestlandsnatur.

Fra Lastovo gikk turen til Korcula, en nydelig gammel by på øya ved samme navn. Havneleia var 70 € pr. natt, og det syntes vi var drøyt.

Sammen med Lasse m familie dro vi også til en liten by, Ston, innerst i en grunn fjord. En idyllisk liten by med store saltsjøer der de utvant salt.

Dubrovnik er like pittoresk som vi hadde sett på bilder, og selv på en gråværsdag i mai er det tett med turister.

På vei ned fra Ston var vi innom Kobas, en nydelig liten vik med familiedrevet restaurant der vi kunne ligge gratis med både vann og strøm, og selv om det ikke ble forlangt direkte, ble det forventet at man inntok et måltid i restauranten. Prisnivået var ganske høyt, men maten var god, og vi syns det er bedre å bruke penger på god mat i god atmosfære enn å betale dyr havneleie.

Det var veldig fullt langs kaien i Gaios, og en slovensk båt opplevde å bli truet vekk med harpun. En mann i en båt fra Korsika hadde hengt en liten ball på kjettingen sin for å vise hvor ankeret hans lå, og slovenerne fikk tauet til ballen hans i propellen. De strevde lenge med å få det løs, og lyktes til slutt. Da var korsikaneren rimelig forbannet. Og da slovenerne prøvde å legge seg ved siden av ham, spratt han under dekk og kom opp igjen med en harpun og truet dem vekk. Vi trodde ikke våre egne øyner.

Her i Gaios traff vi også de to østerrikske brødrene, Michael og Johannes igjen, denne gangen sammen med Imina, kona til Johannes. De inviterte oss på kaffe, og vi var ute og spiste sammen om kvelden, og vi hadde det like artig som sist.

I morgen tenker vi å gå videre til Levkas.

Hilsen fra mannskapet på Nocturne.

oss Melodi Grand Prix på storskjerm, der grekerne heiet på sin låt, og vi heiet på Danmark. Vesla og Bjørn  var også med på å skåle i sjampanje på min bursdag.

Vi fortsatte herfra sørover til Gaios på Paxos hvor vi nå ligger. Her traff vi vår første norske båt siden vi dro hjemmefra med Vesla og Bjørn om bord. De er fra Kristiansand. Vi hadde det veldig hyggelig sammen og fikk med

Dagen etter fortsatte vi til Guvia på Korfu der vi igjen måtte registrere oss, først på skattekontoret og deretter på et annet kontor der vi kjøpte seilingstillatelse for de greske farvann. Og så var vi klare for å ta dette øyriket i besittelse.

Vi forflyttet oss til en liten havn, Mandraki, med kort vei til Korfu by, en utrolig koselig plass som minner mye om Italia. I havna som lå like under et flott festningsverk, kunne vi gå tvers over moloen og hoppe i det krystallklare havet som nå holder over 20 grader. Deilig.

Vi tok farvel med Lasse, Tone og guttene i Slano, en koselig liten by ca. seks mil fra flyplassen.

Jeg skrev i forrige reisebrev at vi hadde tenkt oss innom Montenegro og Albania i tillegg til Kroatia. Dette har vi bestemt oss for å droppe. Folk vi har snakket med kan fortelle at det er enda dyrere å kjøpe seilingstillatelse i Montenegro enn det er i Kroatia. Og Albania? Vel, ingen kan si oss om dette er enkelt eller ikke. Vi har hørt at du også her må betale, men da for penger til en agent som skal hjelpe til med utfylling av nødvendige papirer. Det er visst ganske innviklet.

Vi bestemte oss derfor for å gå mer eller mindre samme vei tilbake over Adriaterhavet og videre nedover kysten av Puglia og gjøre lange dagsetapper mot Korfu, Hellas. Vi ville gjerne innom Monopoli igjen, en dagsreise fra Vieste, og her traff vi nok en gang en båt fra Østerrike. Den huset to brødre, Johannes og Michael. Johannes er en artig, livat fyr. Vi skulle ut og spise og møtte dem på vei ut. De hadde en guide som fortalte om hjemmelaget mat, og spurte om vi ville slå følge, og vi hadde en fantastisk artig kveld med utrolig god mat. De skulle også videre til Hellas, men skulle først plukke opp kona til Johannes i Brindisi.

Vi fortsatte dagen etter til Otranto, det beste utgangspunktet for overfarten til Korfu. Otranto er nok en sjarmerende festningsby. Her måtte vi vise papirer til Guardia Costiera, og mannen på kontoret mente at politiet også måtte stemple passet vårt siden vi ikke var i EU. Politi ble tilkalt på telefon, og en dame kom og tittet på passene våre og spurte hvor vi hadde vært. Jeg svarte Kroatia, men sa at vi er jo med i Schengen så vi trenger ikke stempel i passet. ”Yes, I understand”, sa damen. ”Schengen in Croatia, yes.” Trodde hun virkelig at Schengen var en by i Kroatia? Vel, etter litt nøling fikk vi passene tilbake uten stempel.